Karen Kaasa
- Nøtterøy kommune
Jeg er født i 1956 og ble utdannet sykepleier ved Diakonissehusets sykepleierskole i 1979. Jeg har senere tatt videreutdanning
innen bedriftshelsetjeneste, er bedriftsøkonom fra BI og har en Master i folkehelsevitenskap fra Den nordiska Helsovårdshøgskolan
I Gøteborg. Min masteroppgaver omhandlet livet etter fylte 80 år, en undersøkelse blant 232 innbyggere over 80 år i Tønsberg
kommune.
Jeg har arbeidet som sykepleier på barnavdelingen på Ullevål, som leder og bedriftssykepleier for en felles
bedriftshelsetjeneste i Vestfold, Jeg har i to perioder arbeidet i Norsk Sykepleierforbund, på begynnelsen av 80 tallet var
jeg nestleder i Oslo krets på heltid og i 2000-2001 var jeg fagsjef i Nors Sykepleierforbund. I 1993-1996 var jeg prosjektleder
for prosjektet kvalitet i kommunehelsetjenesten. Jeg har arbeidet som lærer på Høgskolen i Vestfold og som privat konsulent.
Jeg er nå kommunaldirektør for helse og sosial i Nøtterøy kommune.
Interesser innen kvalitet og prioritering
I 2004 utga jeg boken Kvalitet i helse og sosialtjenesten, Det er menneskene det kommer an på (Gyldendal 2004). Boken bygger på min erfaring fra prosjektet Kvalitet i kommunehelsetjenesten som jeg ledet i på slutten av 90 tallet. Jeg ble da opptatt av at kvalitet i helsetjenesten er avhengig av at vi har en god balanse mellom de gode systemene og standardene på den ene siden og på faglig skjønn og kreativitet på den andre siden.
Helsepersonells evne til å takle uventede situasjoner, samarbeide godt og vise empati er også en forutsetning for god kvalitet på helsetjenestene. Kunnskap, empati og selvinnsikt er tre nøkkelfaktorer for å at helsepersonell skal yte gode tjenester. Jeg er opptatt av at god samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er en forutsetning for kvalitet i pasientløpet.
Jeg tror vi i tiden fremover vil få et stadig større gap mellom hva som er teknologisk mulig og dermed også forventninger i befolkningen, og det som samfunnet har ressurser til å yte. Det vil kreve høy etisk standard når prioriteringsspørsmålene fremover. Dette er kanskje rådets vanskeligste og viktigste oppgave.
