Tor Carlsen
- Drammen kommune
Tor Carlsen f. 1951, Skien
Spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin
Fastlege ved Klosterhagen Legesenter, Skien
Gruppeveileder for turnusleger i distrikt i Telemark
Praksiskoordinator
ved Sykehuset Telemark 2006-2008
Fra april 2008 kommuneoverlege i Drammen
Medlem av Norsk forening for allmennmedisins
kvalitetsutvalg 2001-2008
Medlem av Legeforeningens Pasientsikkerhetsutvalg
Sakkyndig for Helsetilsynet innenfor
allmennmedisin i forhold til klagesaker.
Interesser innen kvalitet og prioritering
Jeg ledet arbeidet med å utvikle en modell for kollegabasert læring blant allmennpraktiserende leger 1994-1999, med støtte av Legeforeningens kvalitetsfond. Målet var å finne ut om systematisk læring ut fra egne data kan bedre kvalitet. Erfaringene er at betydelig forbedring skjer, særlig hvis legekontorene tilføres støtte utenfra.
Vesentlig bedring av kvalitet i helsesektoren, krever at vi stimulerer alle ansatte til læring med utgangspunkt i eget arbeid. Vi må legge vekt på egnede tilbakemeldinger og egnede måter å bearbeide dem. Det vi oppnår i praksis, avviker som regel fra det vi ideelt sett kan. Systemarbeid må som regel til i tillegg til den enkeltes kunnskap, ferdighet og holdninger.
Mine erfaringer som praksiskoordinator viser meg at forbedring av samhandling i helsetjenesten må baseres på læring av tilbakemeldinger, dessuten på gode møtearenaer på tvers av organisatoriske linjer, økonomiske incentiver og alle-til-alle elektronisk kommunikasjon.
Mye kvalitetsarbeid sikter mot bedre utredning og behandling i henhold til anbefalte retningslinjer, som gjerne er blitt til i spesialistmiljøer med oversikt over et snevert felt. Spesielt har medisinsk forebyggende programmer denne profilen. Summen av anerkjente retningslinjer vil helsetjenestens kapasitet hvis de skulle etterfølges, vil gjøre nesten hele befolkningen til pasienter, og redusere primærhelsetjenestens rom for å behandle de syke. Ukritisk forbruk av medisinsk teknologi har en negativ effekt på folkehelsen, gjennom bivirkninger og medikalisering. Dette er et kunnskapsområde som må utredes og brukes langt tydeligere.
Prioritering betyr å gjøre det viktigste, og velge bort de tiltak som har lavere verdi. Verdivurderingen er komplisert, innbefatter etikk og økonomi, og er til syvende og sist politiske spørsmål som ikke kan overlates til helsetjenesten. Jeg ser at vi i vårt tiltakende markedsstyrte samfunn bør arbeide mer for å sikre at de pasientene som trenger mest, men som likevel ikke har evne til å etterspørre tjenester, likevel blir fulgt opp. Dette krever tiltak både på nasjonalt, lokalt og praksisnivå.
Det er bare en sterk primærhelsetjeneste med oversikt over befolkning og individ/familie som har mulighet for å begrense bruken av kostnadsdrivende teknologi med marginal nytte, og sikre at sekundærhelsetjenesten får rom for å gjøre det viktigste.
