Kvalitetsstrategiens målsetning om trygge og sikre tjenester
I "…og bedre skal det bli!" - Den nasjonale strategien for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten (2005-2015) defineres ”kvalitetsbegrepet” ved hjelp av seks ulike elementer (dimensjoner). Sekretariatet har, i samråd med rådsmedlem Bjørn Guldvog, ønsket å presentere startegiens seks kvalitetsdimensjoner. Hensikten med dette er blant annet å gi rådsmedlemmene er innføring i tenkningen bak strategiens mål, samtidigsom det gis en kort statusrapport for arbeidet innenfor hvert av områdene. Denne gangen ser Rådet nærmere på målet om at "tjenestene skal være trygge og sikre".
Diskusjonen tas til etterretning.
Diskusjonen tas til etterretning.
Assisterende direktør i Heledirektoratet, Bjørn Guldvog, som også er forslagstiller i saken, gav i sin introduksjon en kort fremstilling av bakgrunnen for at denne saken nå kommer opp for Rådet. I den nasjonale strategien for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten (2005-2015) defineres ”kvalitet” langs seks ulike dimensjoner. I de kommende rådsmøtene er det ønskelig at hver av de seks dimensjonene og de tilhørende målsetningene løftes frem og presenteres for Rådet. Denne aktuelle temasak belyser dimensjonen ”trygge og sikre tjenester”.
Han ønsket deretter velkommen til Øystein Flesland som leder den nyopprettede Nasjonal enhet for pasientsikkerhet (NAPS) i Kunnskapssenteret. Flesland viste først til det tidligere utsendte saksdokumentet som innholder en kort historikk og en beskrivelse av hvordan NAPS er bygget opp. Med utgangspunkt i dette dokumentet beskrev han det han oppfatter som de tre nøkkelordene for det fremtidige pasientsikkerhetsarbeidet i Norge: oppmerksomhet, åpenhet og målinger. For å lykkes i arbeidet med å styrke pasientsikkerheten, understreket han videre at det allerede fra starten av er viktig å forankre denne tenkningen blant lederne av tjenestene.
I den påfølgende diskusjonen var det bred enighet om at dette er et viktig arbeid å ta fatt på i norsk helsetjeneste. Samtidig ble det understreket at dette er et kontinuerlig arbeid som nødvendigvis kommer til å ta tid. Flere av Rådets medlemmer pekte på at noe av det som gjør arbeidet særlig utfordrende er at det på mange måter innebærer at det må en kultur/holdningsendring til innenfor helsetjenesten. I forlengelse av dette ble et trukket frem at det sterke fokuset på å utpeke ”syndebukker” kan være med på å vanskeliggjøre denne typen diskusjoner. Det ble også fremhevet som viktig at ledere ute i tjenesten rutinemessig får seg forelagt informasjon blant annet om alvorlige hendelser, og at slik informasjon blir etterspurt av de samme.
