Etablering av kriterier for henvisning av pasienter til behandling i utlandet
Det har lenge vært en mulighet å henvise norske pasienter til behandling i utlandet, der det ikke finnes relevante tilbud i Norge. Det kan være særskilte behov ved tilstanden eller manglende kompetanse eller utstyr i Norge. Implisitt i temaet ligger en utfordring om å diskutere kriterier for ”hva bør vi ikke gjøre i Norge”. Det bør også være en målsetting å ivareta likhet også i dette tilbudet.
Møte 14/2-2011:
Orienteringen tas til etterretning
Møte 14/2-2011:
Utformes i møtet.
Møte 14/2-2011:
Harald Platou leder av utenlandskontoret til Helse Sør-Øst innledet til saken. Platous presentasjon ligger ute på sakens hjemmeside på: www.kvalitetogpriroitering.no. Han gjorde rede for gjeldende lovverk, kriterier for innvilgning og klagemulighet. RHFenes utenlandskontorer samarbeider gjennom et nettverk, som bidrar til enhetlig saksbehandling og forståelse. De legger mye arbeid i å følge opp de pasientene som får innvilget sakene.
Platou kunne også opplyse om at Norge ikke tar imot mange pasienter fra utlandet, da vi per i dag ikke har systemer som er vel tilpasset dette. Dette i motsetning til et land som Sverige hvor man aktivt satser på å få pasienter henvist fra andre land.
Avslutningsvis orienterte rådsmedlem Bjørn Guldvog kort om status for EU-direktivet om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester. Direktivet er vedtatt, men vil mest sannsynlig ikke bli fullstendig implementert før 2013.
Rådets ledere, Bjørn-Inge Larsen, takket for orienteringene, og fremhevet viktigheten av at rådet er nå kjent med både de eksisterende og fremtidige ordninger på området. Når pasientrettighetsdirektivet blir implementert vil disse mulighetene bli mer kjent for folk flest.
Møte 15/2-2010:
Forslagsstiller Gunnar Bovim innledet kort til saken. Flere av rådets medlemmer påpekte betydningen av å etablere felles kriterier for henvisning av pasienter til utlandet. Norge er et lite land, og verken kan eller bør ha kompetanse/ volum for alt tilgjengelig. Det ble pekt på at vi også må kunne si at det er noen behandlinger vi ikke skal gjøre i Norge. Det ble videre blant stilt spørsmål om dagens ordning med regionale utenlandskontorer: er det behov for de kontorene som er etablert, eller vil ett kontor kunne dekke de behov vi har? Rådets leder konkluderte med at saken ønskes velkommen, og foreslo at saken forankres i Helse Midt-Norge RHF i samråd med sekretariatet.
